Apartment Dreamvalley
Åndalsnes / Isfjorden
Norge
Bestill nå for vinteren 2024/2025!
--> til bestillingskalenderen
Skina's Journal (1)
30.12.2015
Jeg har vært aktivt engasjert i dyrevelferd i lang tid; Jeg støtter blant annet en organisasjon som kjemper mot de katastrofale forholdene i hundeskrekkhjemmet Onesti. Noen fra denne gruppen delte dette bildet av Wolfskin fra facebooksiden til en annen klubb som også tar vare på og adopterer hunder fra Romania.
Ulveskinn ble "samlet" av hundefangerne på en så brutal måte at venstre bakbein praktisk talt ble revet av med en løkke. Bare den raske hjelpen fra Home for Strays-foreningen og engasjementet fra Dr. Det er takket være Rudi Hofmann at Wolfskin overlevde skadene.
Det ble søkt fôrsponsing for den stakkars musa, og jeg skrev umiddelbart til foreningens leder.
Vi hadde ingen planer om å få en tredje hund. Med 2 hester og 2 hunder har vi faktisk nok å gjøre... Men jo mer jeg så på Wolfskins bilder, jo mer fikk jeg følelsen av at jeg kunne gjøre mer enn å betale 20 euro i måneden for maten hans.
01/02/2016
Jeg snakket med Micha på nyttårsaften. Vi snakket lenge, tenkte, snakket igjen. Men egentlig var det bare en formalitet: Jeg hadde tatt min avgjørelse. Jeg ønsket å bringe Wolfskin til oss og gi ham et nytt, vakkert hjem! Vi bryr oss ikke om vi mater 2 eller 3 hunder, og det spiller ingen rolle om vi ikke kan dra på ferie så ofte på grunn av 2 eller 3 hunder... Men vi ville reddet 2 liv - Wolfskin's og noen andres hund, som nå har sin plass i Dr. Hofmanns dyrehjem kunne ta!
Jeg ringte Christel, direktøren for foreningen.
I kveld reserverte hun Ulveskinn til oss.
15.01.2016
En helt oppløst klubbformann ringer meg. På en eller annen måte oppstod det en feil under opprettelsen av dokumentene - Wolfskin er ikke en gutt, men en vakker jente! Hun var redd for at adopsjonsplanene våre skulle bli foreldet siden hun visste at vi allerede har 2 jenter i husstanden. Jeg klarte å roe henne raskt ned - jentene våre kommer godt overens med alle hunder. pust lett Alt er i orden.
Fra Wolfskin lager vi Skina - avledet fra det opprinnelige navnet og mer egnet for en tispe. Skina skal til Tyskland i februar sammen med rundt 30 andre heldige for å tilbringe noen uker i fosterhjem før vi tar henne hjem.
02.06.2016
Rundt middagstid i dag ankom transporten fra Romania München med Skina om bord. Inge og Peter, to veldig hyggelige mennesker med et hjerte av gull, henter Skina. Jenta vår trenger Dr. Hofmann må beroliges fordi hun biter rundt i frykt og panikk :-( Er det et mirakel med denne historien? Hun vet ennå ikke at et nytt, verdt å leve og forhåpentligvis vakkert liv snart begynner for henne!
De første bildene av en ødelagt og forvirret Skina når oss. Men snart lar vår trefargede pelsnese seg klappe og spiser sammen med Inge sine andre 8 dyrevernshunder.
februar 2016
Skina gjør liten fremgang. Hun kommer godt overens med de andre hundene i flokken, gjør sine forretninger ute i den inngjerdede hagen - så hun er ødelagt. Dette er ingen selvfølge for tidligere gatehunder; mange må fortsatt lære dette i voksen alder...
Det er imidlertid et stort problem: Skina reagerer i panikk på bånd. Inge hadde allerede blitt advart om at Skina ville snu seg med bånd som en krokodille og få panikk. To replikker måtte tåle med Inge. Et kort øyeblikk klarer Peter å sette bånd på henne. Mer er ikke mulig. Plutselig innser vi at dette vil bli et stort problem for oss.
13.03.2016
En uke med lesninger, familie og venner i Tyskland ligger bak meg. I går kom Micha med varebilen vår og i dag er den store dagen. Vi kjører til Regensburg til Skina.
Vi starter tidlig om morgenen; Utpå formiddagen ønsker Inge og Peter oss velkommen sammen med sine 8 hunder - alle reddet neser fra dyrehjem. Bare det er ingen tegn til vår Skina ... Da vi kom flyktet hun under hjørnesetet på kjøkkenet, og vi ser nesten ingenting til vårt nye familiemedlem før neste morgen :-( Inge forsikrer oss om at hun vanligvis ikke gjemmer seg under benken, men er veldig sjenert for fremmede. Jeg er sikker på at Skina mistenkte at noe var oppe igjen og at hun var en del av en utspekulert plan. Den 6. sansen for hunder og dyr er helt fantastisk og uforståelig for oss mennesker.
14.03.2016
Etter en fin dag med Inge og Peter (og deilig hveteøl til Micha / musserende vin til Heike og bayersk svinestek) og en litt urolig natt (spenningen!! og med 5 hunder i samme rom, følte jeg meg litt overvåket : -) vi står opp tidlig for å avtale avreise så raskt som mulig. Skina dukket opp fra gjemmestedet sitt og i noen sekunder fikk vi lov til å beundre henne i all hennes prakt – før hun forsvant under Inges seng som et smurt lyn.
Etter mye overtalelse og to beroligende midler gjemt i leverpølse, ble Skina satt inn i transportburet til bilen vår til tross for kraftig motstand, ikke uten å etterlate Inge en liten suvenir i form av tannmerker på håndbaken. Jeg vet ikke hvem jeg syntes mer synd på i det øyeblikket – modige Inge eller vår stakkars Skina, som absolutt ikke aner hva som skjer og hvorfor hun blir låst inne i bur igjen. Jeg syntes så synd på henne! Men snart er alt bra, hun må bare holde ut litt til!
15.03.2016
Under de første korte stoppene skalv Skina hver gang vi åpnet bildøren. Jeg ga henne små godbiter, som hun avviste først, men så nølende godtok. Jeg klarte å kjærtegne henne nølende, så veldig sakte ga frykten i øynene etter for en viss nysgjerrighet, skjelvingen hadde stoppet helt opp. Bortsett fra det oppførte Skina seg så rolig og søtt gjennom hele reisen at vi var redde for at hun ikke en gang var i live lenger!
Klokken 05.00 krysset vi den norske grensen, heldigvis var det ingen problemer i tollen. Etter en liten lur bak rattet hadde vi fortsatt ca 8 kjøretimer foran oss. Snart hjem!
Rundt 17.00 er vi endelig hjemme - etter en stolt 33 timers kjøretur fra Regensburg til Isfjorden; med 2 korte fergeoverfarter til Danmark og Sverige og kun avbrutt av 2 timers urolig søvn i bilen da det ikke lenger var mulig. Så godt å ha en erfaren lastebilsjåfør som Micha ved sin side, som kjørte hele distansen alene (jeg er en forferdelig langdistansesjåfør og sovner ved rattet etter en halvtime).
Micha nullstilte speedometeret da han dro fra Isfjorden til Tyskland for å hente først meg og så vår Skina. Med den siste meteren til inngangsdøren sklir kilometerstanden til 3976.
Ruten fortsetter og fortsetter... min verdens beste trucker gjør et godt ansikt for den anstrengende leken :-)
15.03.2016, kveld
Vi tenkte lenge på hvordan vi skulle få Skina ut av bilen og inn i huset vårt. Siden Skina er livredd for å bli koblet i bånd, er det uaktuelt å føre henne til inngangsdøren. Bær - ingen sjanse, hun ville bite av redsel, selv om hun ellers ikke er en biter i det hele tatt. Og der var det, vårt store problem: I Norge er det uvanlig å gjerde av eiendommen sin – og absolutt ikke rømningssikker! Vi har også et fint, stort jordstykke med eng, trær og alt av tilbehør – men uten gjerde. Noe som ikke betyr noe annet for vår Skina enn at hun ikke kan gå ut før hun lar seg sette i bånd halvveis ordentlig og ikke oppfører seg som en vill berseker.
Så vi bar Skina og buret opp i 2.etasjen vår, noe som ikke var en lett oppgave da hun ikke satt stille og rolig lenger. Fullt forståelig... Vel fremme i leiligheten kom hun seg raskt ut av buret og forsvant inn i et skjult hjørne av gangen. Vi lot henne være i fred. Men det tok ikke lang tid før hun kom og ble kjent med de to pelskledde vennene våre. Snuste, utvekslet til og med et lite kyss med Shunka - greit! Av denne Vi hadde ingenting å frykte fra siden, det var vi allerede overbevist om.
Nå begynte Skina å vandre rundt i leiligheten - ikke av nysgjerrighet, som vi var glade for å anta først, men for endelig å finne et sted å gjøre forretningene sine... Skina hadde sittet i bilen i over 33 timer uten å tisse en eneste tid eller til og med en pølse å snu! Vi ønsket å sette opp en slags søppelkasse som en midlertidig løsning (for en dum idé), men vi fikk det aldri til. Skina orket ikke mer og oversvømmet stua vår. Ikke så ille - med hunder i husholdningen er det ingen persiske tepper eller gulv å ødelegge! Etter det skal Skina ha følt seg så lettet at hun ble modig. Sofaen, sofaen på rommet mitt, alle rommene fikk en grundig inspeksjon. Vi ble helt overrasket. Var det den samme hunden som krøp fra oss 2 dager tidligere? Skina tok til og med godbiter ut av hånden hennes! Hun ignorerte tørrforen, men den kjærlig draperte fiskemassen rundt traff smaksløkene hennes. Så trakk hun seg tilbake til kennelen = hulen beregnet på henne, og avsluttet sin nervepirrende dag sliten og ødelagt.
For en slutt på dagen!
